Where is Trond & Maren ?

Jeg må være fremme på Sicilia til 16:00 sharp på lørdan, så nå må jeg snart begynne å ta unna noen kilometer. Det er dem her passa da, de tar jo tid for en lav tung harley – og noen få mil tar evigheter. Når jeg endelig kom meg ut fra hotellet i St Moritz (nice hotell asså) så var jo klokka blitt 11.

Jeg kunne ta enten nr 27 og 3 eller 29 og SS38 ned fra fjellene og inn i Italia. Jeg gikk for nr 27 som så greiest ut, ned til Chiavenna (Italia). Der gikk jeg rett på Maloja passet så jeg på et av de første veiskiltene. Jeg var jo allerede på ca 1800 meters høyde, så jeg planla vel egentlig å stoppe å hive på en genser – men jeg kunne ikke fatte å begripe hvor det passet eventuelt skulle gå mere oppover i høyden.

Man ser det ikke så veldig godt, men på bildet over der så er det en svær mur høyt oppe i fjellet.. skal jeg opp der liksom ?

Se den utsikten der, Perfekt kjørevær og veier, ikke var det trafikk heller og jeg var nesten alene på veiene.

Her var det da lys i tunellen, jeg skulle jo selvfølgelig nedover og ikke oppover, veien snirkler seg ned til den Italienske grensen som ligger ca 1100 meter lavere en utgangspunktet.

Tempen som var ca 10 grader når jeg kjørte fra hotellet, krøp kjappt opp mot 20 jo lenger ned jeg kom og det begynte faktisk å bli litt sånn…..varmt.

Dem kjører som noen svin dem her Italienerne, så det gikk stille og rolig mot autostradaen. Det må nevnes, veien fra Chiavenna til Lecco i Italia (SS36) var helt episk elendige – de får en norsk bortglemt asfaltflekk på høyfjellet til å virke som tysk motorvei. Makan til ujevn vei skal man lete lenge etter, det var skilta om det hele veien også – 50-60% av strekket gikk i tuneller så man så ikke så bra heller. Måtte nesten bare se om baklysa på bilen forran hoppa litt, å så bare stålsette seg mens dempere bunna og fører bannet.

Etter å ha loket rundt å kjørt en hel del feil i Lecco, samt en matbit i Italias svar på Alnabru, så fikk jeg rotet meg ut på/mot AutoStrada’n til Parma. Jeg ble tutet en del på i Lecco, når jeg prøvde å finne veien – jeg “signaliserte” til en fører at jeg hadde hørt signalet hans. Det likte han ikke!, Kommer det en ensom mc fører med et stort norsk flagg på hjelmen, så må da folk skjønne tegningen liksom. Men stort sett så er folk flinke til å slippe inn og bremse opp når de ser at det er en mann med et udefinert oppdrag forran dem.

Autostrada til Parma gikk som en lek, 4 filer og full fart, og jaggu lå ikke hotellet bortimot på samme vei som jeg kjørte av på. medgang medgang medgang.

Etter Lichtenstein så gikk veien videre mot St Moritz, med sånn passe grei memorering av veinummer og stedsnavn så gikk det greit. Er jo skiltet og greier, men jeg begyner vel å se litt – litt – fordelen med GPS.

Jeg hadde en sånn pass ukul velt inn på toget i Hamburg, det gikk jo forsåvidt bra med sykkelen men jeg kjenner at kroppen nok fikk seg en litem smell. Venstre ankel feller så nå inn i rekken av det-er-noe-som-ikke-er-helt-bra-der sammen med høyre kne (etter denne famøse båt turen i Duluth i fjor). Noen blåmerker varre vel også blitt, men igjen, verst gikk det med stoltheten. Heldigvis var jeg første sykkelen på, så alle motorsykklistene bak meg kunne fortelle hvordan de opplevde fallet. Gjengangeren gikk mye på at støtten min ikke hadde gått helt ned..flott.

Vaduz Castle på bildet under, ikke åpent for allmenheten – prinsen av Lichetnstein bor her. Det meste av åsen opp til slottet så vel ut til å være bebodd av familien.

Utrolig utsikt utover dalen.

Man ser slottet igjen oppe i høyre hjørne der.